OdaGud

For en time siden hadde jeg 689 publiserte innlegg på bloggen min. Nå har jeg 60. Jeg har slettet halve blogglivet mitt. Jeg har slettet innlegg som har fått meg til å le og jeg har slettet innlegg som har fått meg til å gråte. Det er også alt som ikke trenger å være dokumentert, derfor har jeg bare tatt vare på det aller viktigste. Noen av innleggene som fortsatt eksisterer er kanskje ikke så viktige, og jeg har sikkert slettet noe som jeg ikke burde. Jeg satt lenge og vurderte å slette hele bloggen, men etter mye tenking fant jeg ut at jeg heller kunne slette mesteparten. Jeg er for knyttet til den.

Siden 27.september 2008 har jeg skrevet 817 innlegg til sammen, fått 4000 kommentarer og jeg har 34 upubliserte innlegg i arkivet mitt. Jeg har blitt utrolig glad i bloggen min, det er en plass hvor jeg bare kan være meg på. Bloggen har gitt meg mye fint. Den har gitt meg mediadekning og den har gitt meg PR på foreldremøter i Vestfold. Jeg fikk en mail for noen år siden fra en rektor på en videregående skole som lurte på om hun fikk lov til å bruke et av innleggene mine på et foreldremøte. Utrolig kult!

Jeg har kanskje nedprioritert bloggen i noen år nå, men jeg kan garantere dere at det er bare på grunn av personlige ting og ikke fordi jeg har lagt skrivinga på hylla. Bloggen har fulgt meg gjennom kjærester, hjertesorg, depresjoner, sarkasme og latter.

Jeg holder på å renovere bloggen. Både design og sletting/re-publisering av innlegg. Det er på tide å legge det gamle bak seg. Jeg starter på nytt.

Det hjelper meg relativt lite, men i ny og ne setter jeg meg godt til rette på min side av sofaen med en kaffe og en røyk mens jeg leser gamle blogginnlegg, og drømmer tilbake hvor jeg ikke brydde meg om hva som ble sagt bak ryggen min om bloggen. Jeg lengter tilbake til sarkastiske innlegg og overdrevent pessimistisk humør. Jeg er sjeldent i et så dårlig humør som det virker som, jeg er egentlig ganske glad, men hva gir det vel dere at jeg skriver om livet mitt som bare flyter på røde roser i en vakker innsjø?

Jada, jeg er alenemor og ungdomspolitiker. Jeg er til og med en fylkesleder. Fylkesleder Oda Holmstad. Men det er verken mammarollen eller politikken som definerer meg som menneske. Det er personligheten min, og den er sarkastisk, tullete, overdrevent negativ og dramatisk - det er i alle fall den siden av meg som er mest underholdene. Så har vi den siden av meg som er følsom, overbeskyttende, redd og ansvarlig.

Graver jeg dypt nok finner vi sikkert Odaen jeg var i 2009. Men jeg er ikke så sikker på at jeg vil finne den Odaen der. Den Odaen der var selvsentrert og ekstremt ufyselig. Men hun var også en som ikke brydde seg så veldig om andres meninger, og som alltid visste at den jeg er på internett ikke nødvendigvis reflekterer hvem jeg er i virkeligheten. Hva så om at jeg respektert i byen jeg bor i? Hva så om at noen reagerer på at jeg har en menneskelig dårlig dag og vil ringe barnevernet fordi da lar jeg mest sannsynlig Leah sitte alene hele dagen mens jeg drikker meg sørpe dritings og har besøk av 15 forskjellige gutter SAMTIDIG? Alt er jo ikke nødvendigvis slik som man tror, og at noen tror at jeg virkelig ville prioritert noe annet foran Leah, vel, det får være deres problem.

Mennesker er så forskjellige. Noen vil nok kalle meg barnslig og umoden fordi jeg velger å skrive på en slik måte som jeg gjør. Mens andre vil nok velge å kalle meg modig og morsom. Jeg for min del skal prøve å ikke bry meg så veldig om det. Selvfølgelig skal man passe på hva man sier, men jeg er trossalt bare 21 år og har enda mange år å lære på. Så dere får ta til takke med overdramatiske Oda. Dere får ta til takke med hun dere tror dere kjenner, så tar vi resten av historien senere.         

^Follow my blog with Bloglovin

Det er så mange ganger jeg har tenkt på hvor jeg hadde vært i dag uten Leah. Hvem jeg hadde vært, hvor jeg hadde bodd og hvilket liv jeg hadde hatt. Jeg angrer ikke på valget jeg tok, og det er heller ingenting som kunne fått meg til å velge annerledes. Leah er nemlig diamanten i livet mitt. Byggeklossen som holder alt sammen.

Husker enda hvor fortvilt jeg var på sykehuset bare noen timer etter jeg hadde fått henne. Hun lå i den lille senga ved siden av min og jeg bare så på henne og lurte på om hun kom til å våkne hvis jeg snek meg ut for å ta en røyk. Der begynte første del av den dårlige samvittigheten du får som mor. Jeg vet ikke helt hva jeg trodde kom til å skje, men tenk om hun lukket opp de små nydelige øynene hennes og jeg ikke var der. Tenk om hun trodde at hun var blitt forlatt! Etter den dagen, etter jeg ikke gikk ut for å røyke, så har den dårlige samvittigheten bare bygget seg opp. Dårlig samvittighet for at jeg gjør lekser istedet for å gå ut med henne etter barnehagen, dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan være der når hun slår seg i barnehagen og dårlig samvittighet fordi jeg noen dager lager grandiosa til middag. Men jeg er bare en helt normal mor, og jeg gjør alt jeg kan for å være den beste. For det er nemlig det hun fortjener. Hun og alle andre barn fortjener foreldre som alltid gjør det beste de kan, selv om det kanskje ikke er det beste i samfunnets øyne. Det er faktisk ikke så mye annet man kan gjøre bortsettfra det. Jeg ber ikke om at jeg skal vinne i lotto slik at jeg kan ta henne med på dyre turer eller kjøpe henne alle barbiene i verden. Jeg ber om at jeg alltid, uansett hva som skjer, setter henne først i livet mitt. Og det gjør jeg.

Snakket en gang med barnehagetanten til Leah. Og jeg fortalte henne at jeg følte at jeg ikke strakk til og at jeg følte jeg var en mislykket mor når Leah hylte meg i ansiktet fordi hun ikke fikk godteri. Hun svarte meg med "Det er bare en mor som føler at hun ALDRI strekker til, og det kommer aldri til å forandre seg uansett hvor mye du prøver". Det er sant, I guess. Det føles i alle fall slik ut. Jeg kan såvidt prioritere venner uten å få dårlig samvittighet, for jeg kunne jo heller ha tilbringt tid med henne. Det er så feil å tenke sånn. Man må ha tid til seg selv og sitt. Og virkelig, når hun er 7 timer unna meg på pappabesøk så er det egentlig ikke så mye jeg kunne ha gjort med det.




Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg føler at jeg har gjort det godt nok. Jeg vet om andre småbarnsmødre som ikke skjønner hvordan jeg får til å være ungdomspolitiker, student og mamma mens jeg er absolutt 100 % med Leah utenom to helger i måneden. Mens jeg skjønner ikke hvordan andre mødre klarer å løpe ut med ungen sin rett etter barnehage og middag og samtidig klare å gjøre lekser og holde huset ryddig. Det er alltid sånn at du føler at noen er bedre enn deg, samtidig så vet du at du har verdens beste unge og at ungen er lykkelig. Kanskje man bare må stoppe opp noen ganger og tenke "Hadde datteren min/sønnen min vært så glad eller så flink i alt hvis jeg svikter den som mamma?".

For jeg vet nemlig at Leah roper etter meg hvis hun slår seg i barnehagen, at hun stråler når hun ser meg og at hun vet at i min seng i armene mine på natta etter en skummel drøm, der er det trygt å sove.

I går hadde vi et juleverksted hjemme hos meg med maling og sånt. Okei, ingen "og sånt", bare maling. Ellen disket opp med maling og lerret, og jeg disket opp med julemusikk. Det var kjempekoselig, og Leah malte tre bilder som skal gis i julegaver til noen i familien hennes. Hun ble lei etterhvert, og ville da gå inn på rommet hennes. Plutselig ble hun kjempesinna for at døra til stua stod åpen og kommanderte meg til å lukke den igjen. Og jeg bare "Nei Leah, du kan gjøre det sjøl"...det skulle jeg aldri ha sagt, fysjameg så sint hun ble. Du kødder ikke med en sinna treåring, ikke sant. Det har jeg i alle fall lært meg. Jeg var verdens teiteste mamma.

Jeg har vært kjempe redd for at det ikke skulle være snø på 1. søndag i advent, men når vi våknet i dag så var det masse snø utfor. Takk gud for det, det blir ikke ordentlig førjulstid om det ikke er snø.



Uten tvil verdens KULESTE kopp.

I dag skal jeg vaske stua og henge opp julekalenderen til Leah. Har på følelsen at hun får mange kalendere i år. En fra ellen, en fra oldemora hennes og en fra meg. Hun får sikkert noen flere også. Etter at husmorpliktene mine er gjort så skal vi ut å gå tur. Klarte ikke å gå ut i går, hadde så sinnsykt vondt i ryggen. Har vondt i dag også, men det blir jo så kjedelig å bare være inne hele tiden.

Hva skal dere gjøre?

Nå, barna mine, nå skal dere få høre en fortelling.
Det hele skjedde på torsdag, jeg var på vei hjem med Leah, og stoppet i begynnelsen av gata vår for å rulle en røyk. En mann går forbi oss, snur seg mot meg og smiler, så går han videre. Jeg gav han the look




...og fortsatte å rulle røyk. Plutselig snur han seg, går tilbake og spør om jeg heller vil ha en sigarett.
Neitakk, sier jeg. Joda ta en, de er veldig gode, sa han. Så der stod vi en stund og kranglet helt til jeg tok en, jeg tenkte at om det er malaria eller AIDS i røyken så kom jeg til å smake det. Jeg fiklet litt etter lighteren min og tror dere faen ikke at jævelen INSISTERTE på at jeg MÅTTE bruke hans.
Jeg tok motvillig imot og tente røyken. Helt normal røyksmak, tenkte jeg, og fortsatte å patte på røyken min før jeg tok bena fatt og gikk videre.
...så kommer han etter. Jada, i utgangspunktet skulle han samme vei, men nå gikk han ved siden av meg OG SNAKKET TIL LEAH.
Og jeg bare...ØH

HVA VIL DU. Neida, han ville vite om jeg var gift, hvor gammel jeg var osv. Hele livshistorien min. Neida jeg er ikke gift, sa jeg. Det at jeg var ugift åpnet visst pandoras boks med helvete for NÅ ville han ha nummeret mitt. Jeg HATER å være frekk med folk og å avvise dem. Så jada, han skulle få det der nummeret mitt. Jeg var jo så smart at jeg ga alle sifrene rett bortsett fra det siste, MEN NÅ SKULLE HAN RINGE FOR Å SJEKKE OM DET VAR RETT. Min geniale plan funket ikke og jeg måtte innse tap og gi han det rette nummeret. JAJA, nummeret mitt er i alle fall skjult så han kan verken finne ut av etternavnet mitt eller hvor jeg bor.

EHEHEH HADET LIKSOM, sa jeg. Neida, han hadde en plan med denne jævelrøyken. Han ville dra ut på lørdag( i dag) for å ta en jævla kaffe. Ungen kunne også bli med :)))))
Eh, kanskje. Ring meg på lørdag, sa jeg bare. Joda, DET skulle han. Jeg tok tak i vogna og nesten LØP for livet mitt. Da jeg var kommet 10 meter fra han ropte han etter meg "ODA ODA, SKAL VI MØTES HER PÅ LØRDAG KLOKKEN SEKS" HERREGUD KANSKJE SA JEG.

Planen min var jo faktisk å bare vente til i dag og totalt ignorere han. Det er lite framtidsplaner mellom meg og han skjønner dere. Han hadde jo ikke hår, også var han tannløs. Da jeg sjekket telefonen min klokken 19.00 hadde jeg NI ubesvarte anrop, og jeg bare "hæ, hvem er dette, jeg ringer opp igjen"



"Oda? ER DETTE ODA. HEI HUSKER DU MEG"...jeg la på og nå bruker jeg tiden min på å avvise samtalene hans.

For det første, sorry for at det blir gamle bilder som blir lagt ut på bloggen nå, orker ikke å lade kameraet. HE HE HE. Spreking, vet dere.

 For en tid tilbake fikk Leah et brev i posten med et ark hvor det stod "Noah barneklubb". Barneklubben holdes i vårt lokale menighetshus og nå er det vel ikke så vanskelig og tenke seg til at dette er en barneklubb arrangert av kirken. Så jeg tenkte "JAJA, kjipt at hun verken er døpt eller medlem av kirken". Men så leste jeg litt lengre ned og det hadde ingenting å si om du er kristen, døpt eller medlem av kirken, alle er velkommen. Så dit dro vi i dag, og det var et fint arrangement. Hoppeslott, masse barn, lekebiler osv. På slutten av hver klubbkveld som varer i en og en halv time er det sang/historie og kveldsmat. Vet dere hva det beste er? ALT er gratis, du kan faktisk velge helt selv om du vil donere 100 kroner eller ikke. Jeg tok en giro jeg, fordi hallo, noen må jo bidra litt slik at dette ikke blir borte.

Nå er Leah lagt, og jeg tenkte at hun kom til å være utslitt etter barneklubben men aldri undervurder energien til en soon-to-be-treåring altså! Tror hun ligger i senga og leker med hestene sine, men hei, hun er i alle fall i senga på sitt eget rom. Jeg har ikke gjort noe særlig fornuftig jeg, bortsett fra å hente Leah i barnehagen. Hadde fri fra jobb i dag så jeg tok igjen litt søvn og hengte opp klær. Tror jeg spiste frokost også men sånt husker vel ikke jeg.



Her i Nordland er det lyst hele døgnet på sommeren, og det irriterer Leah noe grenseløst. Men istedet for å klage kaster hun heller på seg solbrillene når hun skal sove. GENIET.

Men så, la oss snakke litt om overskriften. Jeg har mottatt en del ekle spørsmål/meldinger på formspringen min slik som "Hvorfor har du barn? Når du ikke klarer å sette klare grenser?" og "Har barneværnet noen gang prøvd og tadd leah fra deg? Du virker selv som et barn i hodet. Har leah kontakt med barnefaren?". Jeg har mine anelser om hva slags drittsekk det er som har skrevet dette, og det eneste jeg har å si til deg er at det finnes noe som heter IP og det finnes noe som heter politi. Jeg velger å tolke dette som mobbing og trakassering.

Jeg er UTROLIG lei av å bli dømt utifra fortid og tidligere psykiske problemer. Jada, så har jeg opplevd en del ekle ting som har gitt meg disse psykiske problemene, jada jeg valgte å få Leah selv om jeg var klar over mine egne problemer, men jeg har A L D R I gjort noe mot Leah som kan utsette henne for fare. Det verste jeg noen gang har gjort mot den lille jenta der er å være trøtt og i dårlig humør rundt henne, som hver eneste forelder har vært uansett om det gjelder psyken eller ikke.

Nå er jeg mildt sagt DRITA PISSE LEI av det dømmende bullshittet deres at jeg går så langt som å måtte trø det inn i den trangsynte kjeften deres med teskje - barnevernet, barnehagen og forsåvidt alle andre rundt meg har ikke en eneste bekymring. Så vær så snill, la nå meg og det offentlige rundt meg bestemme hva jeg er istand til og ikke. Jeg er ikke helt nazi på mine regler og grenser her hjemme og det kommer jeg heller aldri til å bli. Men Leah får det hun trenger, hun får ikke gjøre ting som er åpenlyst farlig eller som kan utsette henne for farer, hun får ikke godteri til middag og hun får ikke sitte på rumpa si og se på film fra hun kommer hjem til hun legger seg. Bry dere om deres eget liv, og når dere selv får barn så skal jeg faen meg le så hardt av de forvirrende trynene deres for TRO MEG, det er ikke en dans på roser og alt dere sier at dere skal gjøre nå når dere får barn kommer aldri til å skje.

Kyss meg i ræva, I'm done.

1. "Hvis du gjør sånn der med ansiktet ditt så blir du sånn" - Jeg fikk ofte høre denne. Jeg har alltid vært flink til å vri trynet mitt i nesten umulige stillinger. Mamma og pappa var mest sannsynlig dritflau over meg når de tok meg ut, fordi ja, trossalt:



2. "Ikke ha armen ut av vinduet, da faller den av"- Herregud, denne fikk jeg høre en gang av mamma. Vi satt i bilen og jeg var kronisk på å ha armen min ut av vinduet mens vi kjørte. Jeg skulle sjekke hvor lenge jeg klarte å ha den stikkende ute i iskald luft før det gjorde vondt. Så sier mamma "Ta armen din inn igjen, hvis du har den ute så dett den AV, og det, lille venn, det vil du vel ikke?". Hun kom deretter med en forbanna lang historie om en "kompis" av henne som mistet armen fordi han hadde den ut av vinduet...husker det som det var i går.

3. "Om du sitter for lenge på do så kommer dodraugen og drar deg ned til kloakken"- HAHA, denne er drøy da! Husker ikke hvem som fortalte det til meg, men da jeg var mindre brukte jeg ganske lang tid på dass. Jeg hadde problemer med å gjøre mitt hvis jeg visste at det stod folk utfor døra. En gang banket en eller annen jævel på og fortalte meg at om jeg sitter lenge nok på do så kommer dodraugen til å komme og han kommer til å dra meg ned til kloakken.

4. "Hvis du ikke rydder opp lekene dine så kaster jeg alle lekene dine i søpla" - For det første, alle foreldre, ALLE lekene får ikke plass i søpla, og er det ikke litt kjipt å måtte kjøpe alt nytt? Tror dette er den dummeste løgnen. Kjipt for ungen, og kjipt for deg for du ruinerer deg selv.

5. "For mye kakedeig gir deg vondt i magen"- Tror nok at vi alle kan bli enige om at barn får ikke vondt i magen av for mye brus, is, godterier eller kakedeig. Jeg kunne spise en hel kakedeig om jeg fikk lov.

6. "Spiser du ikke fisk så kommer du aldri til å vokse"- Janei. Du vokser nok uansett. Søstra mi gikk hele barndommen uten å røre fisk, og hun er høyere enn meg som da valgte å spise fisken jeg fikk servert. Når det er sagt så eier jo jeg 300 mer i IQ enn henne, så kanskje vi foreldre burde begynne å si at du blir SMARTERE av å spise fisk.

7. "Plukker du deg i nesa så kommer fingeren din til å sette seg fast oppi der"- Jeg vet ikke med dere, men min finger bodde i nesa mi i mine yngre dager, og den satt seg aldri fast? Det er faktisk ikke verre enn å bare fortelle ungene at det er ekkelt.

8. "Julenissen kommer ikke om du er slem"- Julenissen kommer uansett om du er snill eller ikke. Om du er en skikkelig dritunge så får du kanskje et par med lester istedet for en playstation, men han kommer either way. Hvis julenissen IKKE kommer så er det fordi foreldrene dine er dritt, og ikke du.

9. "Du får mark i rumpa av å spise snø"- Nå er vel dette i teorien ganske sant, når selve snøen daler ned fra himmelen inneholder den ikke mark, men på grunn av dyreavføring kan snøen inneholde mark. Jeg tror neppe det er det foreldre tenker på når de sier dette, det er vel mer det at det er ekkelt å spise noe som ligger på bakken. Så hvorfor ikke bare si det?

10. "Hvis du roper inne faller ørene dine av"- Jeg har ropt siden jeg kom ut av mamma, ropte hele barndommen min og jeg roper enda, mine ører er fortsatt der de skal være. En smule tunghørt kanskje, men ørene sitter på plass!

Den høylytte - Du vet når du sitter på fest, det er hundre mennesker rundt deg og musikken spiller så høyt at du ikke kan høre dine egne tanker engang? Den følelsen, følelsen av frustrasjon fordi du ikke får med deg noe av det som skjer. Den følelsen får jeg når jeg tilbringer tid med den høylytte. Joda, å le høyt og å bli litt høylytt en gang i blant er helt greit liksom, men det er ikke den høylytte. Den høylytte roper når han snakker, ler like høyt og har aldri blitt lært konseptet "innestemme og utestemme". Den høylytte sprenger trommehinner og gir deg en dundrende hodepine slik at du våkner dagen etterpå og lurer på om du var på fylla i går.

Den oppmerksomhetssøkende hora - Oppmerksomhetshora kan til og med få Jesus til å ville drepe. Oppmerksomhetshora har på en eller annen psykotisk måte fått det for seg at alt handler om seg selv. Du prøver å fortelle oppmerksomhetshora noe viktig, men oppmerksomhetshora stenger alt ute og klarer bare å snakke om seg selv. Men ikke undervurder denne heslige figuren av et menneske, for oppmerksomhetshora kan være utrolig smart og manipulerende. Når du forteller noe så kan oppmerksomhetshora komme med innspill slik som "ÅH, ja det skjedde med meg og en gang, og det var...osvosvosv" så har hele samtalen snudd fra deg til oppmerksomhetshoras liv.

Den sjenerte - Sjenerte mennesker kan være ganske sjarmerende om du treffer på det riktige mennesket som inneholder riktig dose med sjenert...het? Men den jeg snakker om er denne typen som ikke tør å snakke foran sin egen mor og far, og det å prøve å få den sjenerte til å skaffe seg venner er UMULIG. Det er ikke lengre så sjarmerende når den sjenerte bailer fra både shoppingturer og kanskje sitt eget bryllup fordi det kom alt for mange mennesker. Nei den sjenerte kan heller ikke kureres, jeg har faktisk prøvd, og det var desverre uten hell. Da vedkommende skaffet meg en 3'er på en framføring på ungdomsskolen fordi han ikke klarte å si noe så ga jeg opp. Jeg anbefaler alle å gjøre det samme.

Den late - Lenge leve latskap er noe jeg har som motto på en søndagsmorgen når jeg våkner opp med spy i senga og en hodepine som ikke ligner grisen. Da frister det ikke å vaske opp koppene som har stått til utstilling i en uke eller å brette alle klærne som ligger på gulvet. Men lenge leve latskap er mottoet til den late året rundt. Jobb, skole, venner, sosialt liv generelt er et slit, og den late vil helst ligge i senga å sove eller sitte å spille et eller annet spill som bare tapere slik som den late spiler. Den late ser ikke vitsen i å dusje eller i det hele tatt ta telefonen når den ringer.

Den negative - Negative holdninger har vi alle, jeg har for eksempel en utrolig negativ holdning til det å stå opp klokken seks en lørdags morgen. Forskjellen på meg og den negative er at den negative har negative holdninger til alt hele døgnet. Den negative vil ikke/orker ikke/klarer ikke HELE tiden. Den negative synes ikke at det er kult å finne en ny sang eller å se på en ny film som nettopp har kommet på kino. Nei, den negative vil ikke lære noe nytt eller høre om noe nytt. Den negative kan med andre ord drepe livslysten til et annet menneske. På lik linje som med den sjenerte så er det null håp i å prøve å forandre den negative. Siden den negative er negativ til alt så vil ikke den negative prøve engang.

Den positive - Den positive er like irriterende og hjernedød som den negative og alle personlighetene jeg skriver om til sammen. Den positive liker ALT, og er aldri skeptisk. "JA, la oss dra på haisafari uten oksygen eller en båt" Den positive dreper ikke livslysten din, den positive dreper bare livet ditt.

Den triste - Dette mennesket er det rareste mennesket jeg vet om. Den triste er bare trist hele tiden, og hvis den triste vinner en gratis tur til Hollywood med alle kostnader inkludert så gjør ikke DET den triste glad engang. Bare trist, hele tiden. Kanskje er den triste glad inni seg, men den triste har en trist holdning og sier alt på en trist måte. Gjerne sukker den triste hele tiden også, gjerne for å understreke tristheten.

"Jeg hadde aldri tatt deg for gitt" sa du. Hva med all tiden jeg brukte på å bli perfekt for din del og du ikke la merke til det engang? "Ingen kan bli perfekte" sa du. Hadde du ment det hadde du ikke overgått deg selv med å få meg til å føle meg dårlig. "Hvorfor oppfører du deg slik?" sa du. Hadde du ikke brukt all tiden din på å fokusere på alle andre rundt deg bortsett fra meg så hadde du visst svaret. "Ikke lyv til meg" sa du. Jeg må lyve for å fullføre alle løgnene du startet. "Jeg er ikke den samme som før" sa du. Du er presis den samme som før, du bare pyntet litt på ditt personlige-jeg for å lure ned veggen jeg har satt opp for å beskytte meg selv fra sånne som deg. "Du trenger ikke å bruke så lang tid på utseendet ditt" sa du. Hvis jeg ikke gjør det så gir det deg enda en sjanse til å gå etter andre jenter. "Du er ikke for mye å takle" sa du. Hadde jeg vært lett å takle hadde du ikke blitt frustert hver gang jeg sa noe. Hadde jeg vært lett å takle hadde du godtatt at jeg er sånn som jeg er. Hadde jeg vært lett å takle hadde du ikke behøvd å lyve til meg. Du hadde ikke engang behøvd å dekke over løgnene dine med enda flere løgner når jeg spurte. Jeg visste sannheten. Jeg trengte bare at du fortalte meg den.

Så takk for alle løgnene. Takk for den knekte selvtillita. Takk for den dårlige selvfølelsen. Takk for alle nettene jeg lå våken og lurte på hvor du var og hvem du var sammen med. Takk for at du fikk veggen til å bygge seg opp fortere enn du klarte å rive den ned.

Jeg lurer på når og hvordan det skal slippe taket helt, når det skal ta sitt farvel og bli en del av min fortid. Jeg husker ikke hvordan det begynte, når det begynte, jeg husker ikke engang hvordan jeg fant viljestyrken til å fortsette eller hvordan jeg fant tid til det. Men det ligger i tankene mine hver dag. Følelsen av hvordan det var, følelsen av å mestre, ha kontroll og følelsen av hvor utrolig jævlig det var. I midten av februar er det et år siden det sluttet og et år siden jeg begynte å spise igjen.

Jeg kan ikke se for meg livet mitt med anorexia nå, jeg klarer ikke helt å se for meg hvordan jeg skulle ha fått tid, tid til å ikke spise, tid til alle følelsene og tid til å ha så mye kontroll. Det tar nemlig opp veldig mye tid, man bruker lett 22 timer av dagen sin på å telle kalorier, på å trene, tenke og kontrollere.

Likevel, så tenker jeg på det hver dag. Det har ikke sluppet taket helt, og jeg vet ikke om det kommer til å slippe taket noensinne. Jeg vet at jeg har viljestyrken til å fortsette slik som jeg gjør nå, for det kreves mye styrke hver eneste gang jeg skal spise, det krever utrolig mye styrke. Men selv om jeg vet at jeg har styrken, så er jeg livredd for at det skal komme tilbake. Etter at jeg begynte å trene igjen(normalt, denne gangen, så klart) har tankene blitt sterkere og flere.

Jeg klandrer heller ikke meg selv for at jeg enda tenker på det. Det er ufattelig vanskelig å ikke tenke på det. Hver gang noen kritiserer noe jeg sier eller gjør, hver gang jeg får en dårlig karakter på skolen, hver gang jeg krangler med noen jeg bryr meg om, hver gang noen skuffer meg og hver gang jeg har en dårlig dag tenker jeg på at sulting kan fikse det. Det er enda en lett utvei til problemer. Det er kanskje sykt å si det, men jeg følte meg bedre på den tiden hvor jeg ikke spiste. Selvtillitten var høyere, ingenting kunne knekke meg. Samtidig så er livet mitt på utsiden bedre, Leah har det bedre, vennene mine har det bedre og ting jeg gjør gjør jeg bedre. På innsiden av meg selv derimot, det er ikke bedre. Depresjoner, humørsvigninger og alt er så klart bedre, det er tilogmed ikke-eksisterende, men selvtillitt og følelsen av mestring er ikke bedre, for anorexiaen er ikke der lengre for å presse meg videre.

Det var vel den jeg alltid prøvde å imponere, prøve å få stolt. Jeg hadde fått et ansikt på den, den ble min venn, den eneste som visste hvordan det var og den eneste som presset meg videre. Men alt i alt, så hatet jeg den alltid, hater den fortsatt og kommer trolig nok alltid til å hate den.