OdaGud

Beklager for lite blogging, men enten får jeg ikke logget inn, eller så får jeg ikke skrive overskrift eller lastet opp bilder. Det suger gleden ut av bloggingen. Oppdaterer dere når blogg.no får fingeren ut av ræva og gjør noe produktivt med arbeidsdagen deres.

Det er så mange grusomme mødre der ute i verden. Mødre som ikke viser barna sine kjærlighet, som drikker seg full mens barna ser på, og ruser seg så mye at de ikke enser at barna gråter. Mødre som slår, kliper og sparker. Mødre som på tross av alt dette får fortsette å ha barna sine. Som får fortsette å se dem dag etter dag og som ikke setter pris på hvert verdifulle øyeblikk hun får med dem. Mens jeg, en ung mor, ikke eldre enn 21 på kroppen, blir fratatt barnet mitt. Jeg har aldri lagt en vond hånd på lille Leahs kropp. Jeg har hjertet hennes med meg hver eneste dag og jeg både sier og viser at jeg elsker henne hver eneste dag. Jeg setter pris på alt. Jeg tar vare på hvert smil, hver latter og hvert blikk. En ost og vinkveld hos meg når Leah er hjemme forekommer aldri. Ikke når hun ligger trygt i senga si engang. Barn og alkohol går ikke sammen, og dette er et prinsipp jeg har gått ut i fra helt siden Leah ble født. Aldri har jeg skaffet barnevakt for å dra ut å drikke meg full. Jeg sitter hjemme, kveld etter kveld for å forsikre meg om at Leah er trygg. At hun har det bra. Hun skal alltid kunne vite at mammaen hennes sitter i stua hvis noe er galt, hvis hun trenger en klem eller tørking av tårer.

Kjære, fine, nydelige og vakre Leah. Jeg elsker deg så mye at det gjør vondt. Det gjør så vondt på plasser jeg ikke visste fantes engang.

Hva har jeg gjort? Jo. Jeg har ikke hatt en perfekt barndom, har ikke vokst opp under de beste omstendigheter, har ikke fått en utdannelse enda og har ikke kjøpt leiligheten vi har bodd i de siste tre årene. Alt hva jeg har gjort, hva jeg har ofret for Leah og hva jeg er villig til å gjøre for henne, for hjertet mitt og halve meg, har blitt ignorert. Den lille familien vår skal om to måneder bli forandret. Fra å ha henne hver dag, hver uke og hver dag, skal jeg ha henne én helg i måneden. Fra fredags ettermiddag til søndag ettermiddag. Hun skal bytte barnehage, bytte by og bytte omsorgsperson.Alt ligger til rette for at jeg ikke får komme opp i en ny rettsak. Alt ligger til rette for at jeg må gi Leah fra meg med all viten om at jeg ALDRI har gjort noe galt mot henne, om at hun har ALLTID hatt det bra. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde gjort noe galt, gjort noe forferdelig, noe de kunne ta meg på. Da hadde dette vært lettere å svelge. Da kunne jeg ha lært av feil, gjort en forbedring. Men det kan jeg ikke. For jeg vet ikke hva jeg har gjort galt. Jeg kan dessverre ikke løpe gjennom utdannelsen min. Om fire måneder begynner jeg på VG2. Jeg kan ikke kjøpe leilighet før jeg har fått en jobb og før utdannelsen er ferdig. Jeg kan ikke gjøre noe nå. Jeg blir så ufattelig DØDSfrustrert. Det er dager, oftere enn folk tror, hvor jeg må stenge meg inne på badet og gråte. Jeg gråter mye. Dette er datteren min. Livet hennes. Livet mitt. Det er kjærlighet, latter og smil.

http://odalul.blogg.no/1335643498_et_oppgjr_med_det_som.html

Humøret mitt har kommet seg litt. Kanskje er det fordi det har blitt sol ute, eller kanskje fordi jeg føler at jeg er et skritt nærmere med å få saken min gjennom. Jeg har nesten kommet meg innpå en journalist, nå er det bare et spark i baken og jeg er inne i media. Fikk en mail fra en advokat i går hvor det stod at det var nok ingen saker som kom til å bli gjenopptatt på grunn av manglende dommerforsikring. Det er helt vanvittig. En feil, gjort av dommere og rettssystemet, skal bli ignorert. Hva er det Norges lover er til for? Skal de gjelde for oss andre? Skal de gjelde alle? Jeg er ikke sikker, men det er grusomt at jeg skal føle at jeg og mine rettigheter betyr mindre bare for at jeg ikke er dommer. Et skritt fram og fem tilbake.

Uansett. Jeg skulle jo legge ut bilde av møblene som har blitt malt, men blogg.no er blitt en idiot igjen så jeg får ikke lastet opp bilder.

I don't wanna play these games anymore
See, I just wanna be assured it was worth it
And maybe just for one day, I get it right and life will be perfect.





Jeg har brukt helga på å koble litt ut av hodet og inn i litt positivitet. Jeg har mye å være glad for sånn helt egentlig. Jeg har verdens beste familie. Jeg har Leah. En plass å bo. Fine venner. Det er bare det at jeg reiser meg gang på gang på gang på gang og jeg blir sparket ned hver eneste gang jeg har klart å komme meg på beina igjen. Det er mer motgang enn medgang, mer tårer og frustrasjon enn smil og glede. Jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg vil rope ut. Urettferdighet er noe av det i verden som irriterer meg mest. Jeg blir så provosert hver eneste gang noen blir mobbet for hudfarge, kroppsfasong eller seksualitet. Jeg blir rød av sinne når noen bruker dagene sine på å gjøre andre godt og bare får dritt i retur. Også skjer dette. Så blir jeg fratatt Leah, det beste som kunne hendt meg, for noe jeg ikke har gjort. Evig deprimert har jeg blitt stemplet. Jeg har ikke fått en sjanse. Og det er det som plager meg mest - at jeg ikke har fått en mulighet til å vise hva jeg kan. Det plager meg også at det er lite hjelp å få. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Men én dag skal jeg klare det. Omså jeg skal klare det helt uten hjelp fra advokater og media.

Men jeg kan ikke legge meg ned å grine. Kan ikke la dagene fly forbi mens jeg finner ut av hva mitt neste steg skal være. For livet venter dessverre ikke på noen. Det gjør ikke Leah eller skolen heller. Og det forventes at jeg skal prestere 100 %. For jeg MÅ komme meg gjennom skoleåret. Jeg MÅ. Kan ikke la dette knekke meg. Og det skal jeg ikke heller. Jeg er bare så fortvilt. Det føles ut som en evig maktkamp mellom Norge og meg. Ja, hele Norge faktisk. I år feirer ikke jeg 17. mai. Jeg skal faktisk feire det mindre enn hva jeg har brukt å gjøre. Jeg vil ikke se et eneste forbanna flagg. Det er ingenting å feire. Kall meg dramatisk, umoden og barnslig. Kall meg hva du vil. Men bak kulissene er ikke Norge noe å skryte av.

I andre nyheter: Jeg holder enda på med dette maleprosjektet mitt. Jeg har malt på en skjenk i tre dager nå, og i kveld satser jeg på at det blir ferdig slik at stua ikke ser ut som en krigssone.
Jeg legger ut bilde i morgen av alt som har blitt malt.

Sorry for at jeg har vært fraværende, men bloggen er egentlig det siste jeg tenker på for tiden. Jeg har ennå ikke lykkes med å få tak i noen fra media, men i dag snakket jeg med en journalist som skulle forhøre seg litt rundt. Satser på at saken min blir tatt!

På grunn av konstant tankekjør i hodet har hverdagen blitt en smule sur, jeg har derimot funnet gleden i å male! Da jeg var seks år fikk jeg en kjempe fin vugge fra bestemoren min i julegave. Den var i vanlig trefarge, og i de senere år har jeg endt opp med å hate den fargen. Derfor har jeg malt den hvit! Så nå skal Leahs seng males, badet skal males, en skjenk jeg får skal males og kjøkkenet skal males. Jeg er villig til å male hele huset alene om det får meg til å droppe alle tankene. Omså bare for noen timer.

Sånn har i alle fall vugga blitt. Det jeg skal gjøre med den er å skrive navnet på alle som har brukt den. Først mitt navn, så Leah og deretter tantebarnet mitt som er den neste som skal få bruke den. Slik kan den gå i arv, og alle kan se hvem som har brukt den før. Når hele maleprosjektet mitt er ferdig skal jeg begynne å male på lerret igjen. Må bare kjøpe stativ, lerret og oljemaling.

Jeg tenker i alle fall å ta en liten pause fra hele rettsakgreia på bloggen. Jeg oppdaterer dere heller om noe nytt skjer!
Nå skal jeg gå å male alle dørkarmene i leiligheta. Snakkes!

Jeg sliter enda med å finne noen som er villige til å ta saken min og føre den på en ordentlig måte. Ikke nok med det men så sliter jeg med å få kontakt med media. Er dere redde? Media skrev til og med ikke om at ABBs dommere manglet dommerforsikring. I en SÅ viktig sak. Det er derfor jeg ikke har noe overhåp på at media skal skrive om dette, jeg satser heller på at dere bloggere og facebookere kan dele innlegget. Jeg kommer til å mase om dette helt til noe blir gjort.

Også vil jeg bare oppklare noe én gang for alle. Jeg ser i ettertid av blogginnlegget at det kan virke som at det er Leahs far jeg vil hetse, og det er det ikke. Ikke på noen som helst måte. Rettsaker er stygge, stygge ting blir sagt og gjort for å føre fram sin sak. Ikke alt er greit og mye kan bli angret på etterpå, det er jeg klar over. Enkelte ting som vi har sagt kunne vi holdt oss for god for, men som sagt - en rettsak får ikke fram din beste side. Det er dommerene jeg vil føre fram i lyset, IKKE faren til Leah. Eventuelle problemer jeg har med han tar vi mellom oss, og det har vi gjort. Så vet dere det.

Jeg tror ikke dere aner hvor godt det er, etter to år med stillhet og hemmeligheter, å få dette ut. Dere skjønner kanskje nå hvorfor bloggingen har vært laber. Jeg har hatt dette å tenke på. Men å få det ut har hjulpet på humøret, og når de fleste er positive til avgjørelsen min gjør det bedre. Jeg har all forståelse for at ikke alle synes at det er en smart eller bra ting å gjøre. Jeg er klar over konsekvensene, klar over at arbeidsgivere og Leah kan finne dette. Jeg får stå for mine egne valg, og det gjør jeg.

Anywho, i dag skal jeg bare slappe av. Ta livet med ro og prøve å tenke på noe annet enn det som skjer.
I morgen har vi heldigvis fri fra alt, og Leah skal til en ny venninne hun har fått for å leke. Vi gleder oss!

Hva skal dere? Fortell meg gjerne om nye hyggelig slik at hele bloggen ikke blir så forbanna negativt ladet.

Jeg vil egentlig bare takke for at de fleste synes at det er positivt at jeg har gått ut med historien min på bloggen, og takk for fine tilbakemeldinger og støttemeldinger. Ikke minst: TAKK til alle dere som har delt dette, både på facebook og på bloggene deres. Dette er den eneste måten det kan bli spredt videre på, og dere skal vite det at dere er med på å forandre Norge og situasjonen som er i dag. Det er noe dere kan være stolte av. Hvis det er flere som har delt innlegget mitt på bloggene deres må dere gjerne gi beskjed, og navnet deres skal noteres ned! Jeg setter så utrolig stor pris på det.

Både jeg og familien min har tydd til mer seriøse metoder enn å publisere det på facebook og bloggen. Dere tenker kanskje at jeg er desperat, og det er nøyaktig det jeg er. Jeg er ufattelig desperat. Jeg er redd for å miste datteren min. Redd for å bli straffet for noe jeg ikke har gjort. Redd for å bli dømt evig deprimert. Evig ubrukelig og evig dårlig mor. Hvis det ikke skjer noe snart skammer jeg meg over å være nordmann.

Her er innlegget(link) forresten, og igjen: tusen millioner takk.

Før jeg begynner et nokså langt innlegg vil jeg bare opplyse dere alle om at dette IKKE er et blogginnlegg hvor min intensjon er å hetse Leahs far eller familien hans. Hvis det oppleves sånn beklager jeg på det fulleste på forhånd. Jeg har heller ikke tenkt til å oppgi hans navn, eller noen andres navn, grunnet hensyn til personvern og privatliv. Dette er rett og slett et blogginnlegg for å opplyse alle dere andre mennesker der ute om at dere har rettigheter som ikke alle vet om, og som nesten ingen snakker høyt om. Ofte gjør man urett ved å unnlate en handling, ikke bare ved å handle.

For to år siden(ca) begynte det en barnefordelingssak mellom meg og Leahs far. Han ville ha den daglige omsorgen, som jeg per i dag har. Grunnene hans til dette var, fra hans side, utallige. Det var side opp og side ned på hvor ubrukelig og inkompetent jeg er som mor og menneske. I forbindelse med rettsaken ble det oppnevnt en sakkyndig som skulle observere oss med Leah, samt ha to individuelle samtaler med oss. Etter dette skulle han skrive en rapport som både vi og dommeren i saken skulle få utlevert før rettsaken. Denne sakkyndige var psykolog, og hadde mange års erfaring bak seg i saker som vår. Man skulle derfor tro at han var godt skikket til å gjøre jobben ordentlig. Da rapporten var ferdig fikk vi en hel bunke med papirer, og jeg kunne ikke tro mine øyne da jeg leste den. Ikke bare var det skrevet ned løgner i rapporten, men det var også kommet ut ting om mitt eget sexliv. Med mindre jeg har besøk av forskjellige menn hver eneste natt og lar de møte Leah, kan jeg ikke se hvordan dette har noe med min kompetanse som mor og omsorgsperson å gjøre. Den sakkyndige konkluderte med at Leah burde bo hos far.

I Ofoten Tingrett var barnevernet, barnehagen og min tidligere psykolog innkalt som vitner, og det ble fort avgjort at ingen hadde noe å sette fingeren på. Barnehagen og barnevernet var fornøyde. Det eneste psykologen min kunne si som var dårlig var at jeg hadde avsluttet behandlingen min hos henne før vi hadde snakket om det var for tidlig eller ikke, men hun kunne uansett ikke se hvordan dette skulle påvirke meg som mor da det ikke hadde vært et problem tidligere. Og før vi går videre: For inntil to år siden slet jeg psykisk i form av depresjon og angst. Jeg hadde en vanskelig oppvekst som barn jeg ikke hadde tatt tak i og en voldtekt jeg ikke hadde anmeldt. Etter jevnlig psykologbehandling siden en alder av 13 fant jeg ut på egenhånd at det kom ikke til å hjelpe å snakke om hva som hadde skjedd. Jeg måtte ty til handlinger. Jeg tok en prat med de det gjaldt og jeg anmeldte voldtekten. Etter dette kunne jeg endelig, etter 12 år, senke skuldrene mine og ha det godt. Jeg fikk være lykkelig og leve livet mitt normalt. Men selvfølgelig hadde min tidligere psykiske form satt sitt preg i Leahs far, og det hadde og har jeg all forståelse for. Men som sagt, psykologen min hadde aldri satt noen diagnose på meg og kunne ikke se noen fare for Leah.

Alle midler ble tatt i bruk i Ofoten Tingrett for å få meg til å miste omsorgsretten for Leah. Etter å ha hatt den fra første stund. Jeg ble servert papirer på papirer fra Leahs far og hans advokat hvor de viste til alt de kunne finne om meg som person. De viste til gamle blogginnlegg fra da jeg var deprimert. Rapporten fra mødrehjemmet fra da jeg var deprimert. Avsluttet skolegang fra da jeg var deprimert. Men ingenting fra da jeg var blitt frisk. Ingenting. Verken gode ting eller dårlige ting. Jeg ble bare fortalt at dette var løgn. Jeg var aldeles ikke blitt bedre, og både barnehagen og barnevernet tok feil da de hadde lagt merke til at jeg var blitt i bedre form. Det var mange påstander, men ingenting konkret. Ingenting som var bevist. Det var ord. Ikke bevis. Da retten var hevet var jeg skråsikker på at jeg hadde vunnet. Hva skulle de ta meg for? En tvilsom barndom? Menneskelig reaksjon på fortiden min? Manglende utdannelse? Og jo, det var nøyaktig det de gjorde. Selv om det ikke var kommet fram noe om hva jeg hadde gjort Leah vondt, tapte jeg. Jeg tapte så det knaket i veggene. "Far er i forsvaret, far har kjøpt seg leilighet, far har ditten og far har datten. Mor leier bare leilighet, mor har enda ikke fått seg utdannelse selv om hun er under utdanning nå, mor har ikke blitt frisk."

Jeg var knust. Jeg var forvirret. Og ikke minst: Jeg var forbannet. Var det slik det norske rettssystem fungerte? Er alle foreldre som har slitt psykisk og som ikke har fått seg en utdannelse dårlige foreldre? I dommen fra Ofoten Tingrett kom det klart og tydelig fram at det var ikke min nåværende status som mor som var problemet. Det var i fremtiden. Det var fremtidens mulige problemer som kom i veien. Hva slags problemer, spør jeg da? Problemene som ikke har oppstått før? Mange velger å tro at siden jeg har vært deprimert så har jeg ikke vært i stand til å ta meg av Leah. Men hun har fått mat, tak over hodet, rene klær, kjærlighet og omsorg. I hennes første leveår var jeg, naturlig nok grunnet depresjonen, ikke den moren jeg er i dag. Jeg var ikke bare deprimert, men jeg var ung og jeg var alene. Likevel har Leah aldri opplevd eller sett noe skadelig. Jeg "sparte" på de verste nedturene til hun skulle på samvær til faren, og de to ukene hun var borte kunne jeg knekke sammen og bygge meg opp igjen til hun kom hjem. Dette var noe jeg hele tiden hadde dårlig samvittighet for, helt til psykologen min fortalte at dette var en overlevelsesteknikk mange foreldre brukte. Jeg kunne derfor ikke fatte eller forstå hva slags farer jeg skulle utsette henne for nå som jeg var blitt frisk. Om jeg ikke gjorde det da jeg var deprimert, hvorfor i all verden skulle det skje når jeg ikke var deprimert?

Advokaten min, på lik linje med meg og alle andre rundt meg, kunne ikke sno hodet sitt rundt om hva dommeren i tingretten tenkte på. At han nesten holdt på å sovne under rettsaken gjorde ikke min troverdighet noe bedre, men jeg tenkte som så "Han er dommer. Han sitter med makta, og han kan sikkert jobben sin. Det er slik dette fungerer". Det er noe som heter status-quo(link for de som vil ha en nærmere forklaring), og det går ut på at man ikke skal avvikle dagens løsning med mindre det er til barnets beste. Leah har bodd nesten hele livet sitt i Narvik. Hun har bodd hele livet sitt sammen med meg. Det er her hun går i barnehage. Her hun har alle vennene sine og familien sin. Faren bor 7 timer unna oss med bil. Der har hun bare han og hans samboer. Hun er hos han én helg i måneden, og har derfor ikke noe kjennskap til den byen. Jeg klarte ikke å slå meg til ro med Tingrettens dom, og anket derfor videre til Lagmannsretten. Om jeg skulle gi fra meg barnet mitt, det kjæreste og beste jeg har, skulle jeg ha en ordentlig grunn. Jeg trodde jeg kom til å få det fra Lagmannsretten. Jeg tok feil. Så grusomt ufattelig feil.

Rettsaken i Lagmannsretten fant sted på bursdagen min. Fjerde januar i år. Det var såpass mange vitner, og en såpass omfattende sak at vi var i retten to dager på rad. Den sakkyndige ble nok en gang satt på saken. Samme sakkyndig som sist. Heldig klarte vi å ordne opp i problemene oss i mellom i forhold til hva han hadde skrevet i den forrige rapporten. Den oppdaterte rapporten var langt mer profesjonelt utført. Han hadde ringt til både barnehagen og barneverner for å høre om hvordan de så på meg og Leahs far. Barnevernet hadde ikke mye å bidra med. De hadde ikke mye med meg å gjøre, og det var selvfølgelig bare positivt. Også barnehagen var fornøyde med meg, men de hadde lagt merke til at Leah hadde vært i dårligere humør nå ut på høsten, de visste ikke grunnen men "Leah vil til mamma når hun var trist". Også her, på tross av mye skryt, konkluderte han med at Leah burde bo hos far grunnet samme grunner som sist.

Jeg stilte opp i Lagmannsretten med godt mot. Jeg hadde to lærere fra skolen som vitne, en fra Venstre og mamma og søster som vitne. Jeg fikk ikke annet enn skryt fra alle vitnene mine. Lærerne mine understreket at det var ofte de måtte sende inn bekymringsmelding til barnevernet om andre elever som var foreldre, men det hadde ikke falt dem inn å gjøre det mot meg. "Oda er en flink elev, hun er voksen, tar ansvar og hun er en fryktelig god mor" De viste til karakterene mine. De er gode. Men jeg sliter i matte. Dette ble brukt mot meg. Men ikke fra Leahs far eller hans advokat. Men fra en av dommerene selv. "Hvordan skal du komme deg til videre utdanning og i livet med en 2'er i matte?" Dette var utrolig nok, ikke første gang disse dommerene ikke holdt seg nøytrale. Barnehagens uttalelse om Leahs humør brukte de mot meg. Igjen, dommerene og ikke faren. De kom fram til selv at det var på grunn av meg at Leah var i dårlig humør. De hadde tydeligvis ikke fått med seg at hun ville til mammaen sin. De hadde allerede, fra starten av, tatt farens parti. Jeg hadde tapt før jeg hadde begynt...

Også Lagmannsretten konkluderte med at Leah burde bo hos far. Dette på tross av at den sakkyndige hadde tatt mitt parti til slutt. Som han sa "Det er ingen som har noe negativt å vise til når det kommer til Oda som mor og menneske, og det skal derfor ikke være noe grunn for at Leah skal flytte fra alt hun kjenner." Nok en gang fikk jeg det kastet i ansiktet at jeg ikke hadde en utdannelse enda og da den sakkyndige fikk spørsmål om dette hadde noe betydning sa han pent og pyntelig "Er det virkelig mer verdt å tørke olje av F16 fly enn å jobbe i kassa på rema? Det skal ikke ha noe betydning" Og det er rett, det skal ikke ha noen betydning. Leah er en svært velutviklet unge. Hun er trygg og hun er lykkelig. Det er ingenting som tyder på at hun har det vondt her hjemme, det har det blitt understreket gang på gang fra forskjellige hold, også fra barnehagen som, utenom meg, ser henne mest i løpet av en dag.

Naturlig nok ble jeg knust igjen. Hva var det som skjedde? Jeg prøvde å lete etter svar, prøvde å finne ut hva det var jeg hadde gjort som var galt. De hadde dømt og stemplet meg som evig deprimert. Det var og er visstnok ikke håp for meg. Men jeg nektet å gi meg, så jeg anket videre til Høyesterett. Jeg visste at det var liten sjanse for å komme inn, og det var det. Anken ble forkastet. Dette fikk jeg vite for to uker siden, og i sommer, om noen få måneder, må Leah flytte til en ny by, med en ny omsorgsperson og ingen familie(utenom faren) i nærheten. Ingen må misforstå: Leah kommer nok ikke til å få det vondt hos hennes far, det er aldeles ikke det mitt poeng er. Men hvorfor flytte henne til en ny plass når hun har det bra der hvor hun er nå?

Noen dager etter at jeg fikk vite om anken fikk jeg også vite at dommeren i Tingretten ikke hadde underskrevet dommerforsikringen hans. Han hadde heller ikke avgitt embetsed. Dette avga han ikke før 14. mars. 2012 og min rettsak var i august 2011. Dommerforsikringen lyder som følgende "Jeg forsikrer at jeg samvittighetsfullt vil opfylle mine plikter som dommer ? at jeg vil handle og dømme således som jeg efter loven og for min samvittighet kan forsvare, og hverken av hat eller vennskap, hverken for gunst eller gave eller av annen årsak vike fra rett og rettferdighet." Jeg lette litt rundt om hva slags betydning dommerforsikringen har, og i følge Domstoladministrasjonen(link for de som vil se det selv) skal en dom som er avgitt av en dommer uten dommerforsikring annuleres. Den er med andre ord ikke gyldig.

Så hva er dette? Justismord? Bare en manglende dommerforsikring? Ikke vet jeg, men jeg vet at jeg har rettigheter. Jeg vet at det finnes utallige dommere der ute som ikke følger loven selv, og jeg vet at det finnes advokater som nekter å fortelle deg hva som er rett. Jeg har KRAV på å få en ny rettsak. Jeg har naturlig nok forhørt meg med mange advokater, og det er bare de aller modigste som sier at jeg har krav på det. Det er et stort problem med at mange av dagens advokater ikke tør å stå opp mot dommere og forteller dem at Norges lover gjelder faktisk for dem også, ikke bare for oss andre. Det er et problem. Et stort problem, og det er nettopp derfor jeg har valgt å lufte skittentøyet mitt i offentligheten. Noen må ta første skritt, noen må rope det ut. Jeg vet at det finnes andre der ute som er usikre på om dommeren deres har gjort jobben sin. Men dere er ikke alene. Vi er tusenvis som har blitt tråkket på av det norske rettssystem, og jeg håper dette kan gi dere et lite håp i en ellers vanskelig hverdag. Det kan ta tid, det kan ta mange år, men til slutt vil rettferdigheten seire. Jeg vet det er tungt, jeg kjenner på den byrden hver eneste dag, men håpet om at rettferdigheten en dag vil komme fram gir meg mot. Mot til å kjempe, mot til å smile og mot til å skrive dette innlegget selv om jeg noen ganger føler meg totalt maktesløs. Dette er dommerene sin feil. Dommere vi stoler på. Kjemper vi sammen skal vi også vinne sammen. For rettighetene våre og for livet vårt.

Om dere er usikre kan dere sjekke om dommeren deres har avgitt forsikring på http://www.domstol.no/no/Domstoladministrasjonenno/Offentlighet-og-innsyn/Dommerforsikringer1/dommerforsikringer/

Dagen i dag har vært smud. Jeg har vært hjemme de siste dagene og druknet i min egen sorg fordi jeg har vondt siden det er jente-uka, men i dag hadde jeg såpass lite vondt at jeg kunne gjøre litt lekser OG dra på besøk til Carina. Hun der gravide. Hun med puppene. Vi loket litt hjemme hos henne, drakk litt iskaffe, tok en røyk. Men mest av alt så jeg på at hun sminket seg. Utrolig gøy. :)))
Da hun OMSIDER var ferdig med å male trynet dro vi på kjøpesenteret, og der fikk jeg kjøpt meg en ny parfyme. Har faktisk ikke kjøpt meg en ny en på mangemange år. Fikk også handlet en genser til Leah og tre filmer med Tingeling til henne. Godt å skjemme de små litt bort en gang iblant. Hun ble utrolig fornøyd da jeg hentet henne i barnehagen og hun fikk se gavene sine!

I dag skjer det noe litt utenom det vanlige. Vi får oss katt! Venninna til venninna mi trengte å få et nytt hjem til pusen sin, og det var enten omplassering eller avlivning. Da var det mye bedre at jeg tok over henne. Hun er også en innekatt, det har vi aldri hatt før, så det kan bli spennende. Håper bare at den liker barn!



Er den ikke NYDELIG? Falt pladask for den. Snart kommer den hit, og da blir vi et familiemedlem rikere. Vi gleder oss!

Og til dere som ville ha spørsmålsrunden...spør da. Seriøst. SPØR DA. Dere finner den to innlegg ned.

Jeg er en typisk seriebitch. Jeg er avhengig av serier, og de er faktisk veldig viktige for meg. Problemet er at jeg har så sykt MANGE serier jeg ser samtidig, og derfor er det ufattelig vanskelig noen ganger å finne fram til hvilken episode jeg så sist. Jeg ser seriene på http://www.free-tv-video-online.me/internet/ forresten, har aldri hatt noen problemer med det eller fått virus der.

Uansett, seriene jeg på DØD OG LIV er nødt til å få med meg er som følgende:

- One tree hill. Sett ferdig.
- Frustrerte fruer.
- Gossip girl.
- Greys anatomy.
- Big bang theory.
- How I met your mother.
- 90210.
- House
- Skins.
- Pretty little liars.
- Sex and the city. Sett ferdig.

Så er det disse seriene jeg skal se, men som jeg må vente med å se til jeg er ferdig med alt det andre:

- Band of brothers.
- Californiacation.
- Game of thrones.

Jeg ser jo hvordan smaken min i serier er. Det er drama, horete jenter og teite gutter.
Hva MÅ du få med deg?

Og ikke glem spørsmålsrunden nedenfor!